Bak den store suksessen som TV-programmet Skal vi Danse har hatt ligger en bred interesse i befolkningen for dans både som aktivitet og underholdning. Dans har alltid vært god underholdning, men det var nok først da TV’en kom at det virkelig ble en av de helt store publikumssportene.
Det er nok først og fremst det visuelle i kombinasjon med de fantastiske fysiske prestasjonene som gjør at konkurransedans lokker så mange interesserte publikummere. Musikken adderer naturligvis til totalopplevelsen. Og konkurransemomentet, selvfølgelig. For konkurransen er beintøff i denne sporten og for et u-trent øye er det slett ikke åpenbart hvem det er som er dyktigst. Å vinne slike konkurranser krever ikke bare årelang trening, men også en god porsjon flaks ikke minst med dagsformen.
Sport egnet for gambling
Så nettopp det at det nesten er umulig å forutsi hvem det er som vinner gjør sporten egnet for gambling. På samme måte som man kan vedde på trav og galopp, kan man derfor også spille på hvem det er som går av med seieren i dansekonkurranser.
I dag er det ingen som nøler med å kalle dans for sport. Det var det imidlertid lenge både blant danserne selv og publikum. Uvisst av hvilken grunn for det er ikke mange aktiviteter som krever så mye av utøverne rent fysisk som dans gjør. Uten smidighet, spent, styrke og koordinasjon kommer man ikke langt i den verdenen. Og da er det vel også rett og riktig å kalle det en sport.
Det innså nok danserne og forbundet deres selv også etter hvert og interessen for å bli medlem i Norges Idrettsforbund vokste. Men det var ikke lett å komme inn den døren for der tenkte man tradisjonelt. Dans var en selskapsaktivitet og ikke en idrett. Så den som satte pengene sine på at idrettsforbundet skulle si ja til en slik søknad var særdeles dristig.