Er det noe man ikke helt har lykkes med i den norske versjonen av det man i Storbritannia kaller Strictly come dancing og svenskene av en eller annen grunn kaller Let’s dance, så er det å etablere et fast og synlig dommerkollegium. Det har nemlig vært ganske stor gjennomtrekk når det gjelder plassene ved det norske dommerbordet. Dette i sterk kontrast med hva svenskene har fått til i sin versjon der det nesten helt og holdent har vært de samme dommerne hele perioden. Lenge var det trekløveret, Dermot Clemenger, Ann Wilson og Tony Irving, som utgjorde panelet. Nå har Dermot gitt seg, og er erstattet med Cecilia Lazar.
Juryens innsats er viktig
Dommernes innsats er viktig ettersom jurystemmene teller mye i den totale sammenhengen. Det er derfor viktig at de er saklige og konsekvente i sin bedømming. De skal jo vurdere det dansetekniske og bare det og de må derfor forholde seg nøytrale i forholdet til de deltakende. Dansernes prestasjoner skal jo være det som påvirker parenes vinnersjanser og dermed også oddsen for de som spiller. At man for eksempel kan vedde om hvem av dommerne som først viser skiltet med ti poeng eller hvem som først scorer fullt hus hos alle tre dommerne samtidig, er en annen sak.
Det er mange fordeler ved å lykkes slik svenskene har gjort. Dommerpanelet utgjøres av tre ganske sterke personligheter som publikum etter hvert lærer å bli kjent med som på en måte blir en del av hele konseptet. De blir kjendiser de også til tross for at det var veldig få som hadde hørt om dem før de dukket opp som dommere i Let’s dance. Et godt eksempel på dette er den meget fargerike Tony Irving som etter sin deltakelse i Let’s dance plutselig har laget seg sin egen kariere som TV-profil, og deltar i en lang rekke programmer der kjendisstatus er sentralt.